En eldgammel heks vekkes til live, og Hellboy må velge side i kampen mellom mennesker og monstre.

Hellboy er ikke noen film for sarte sjeler. Her snakker vi om tarmer, hjernemasse og kropper og lem som flyr vegg imellom. Midt oppi alt dette er kvikke one-liners og en god gammeldags konflikt mellom god og ond.

Helten sjøl, Hellboy, er spilt av David Harbour. Han er på mange måter skapt for rollen. Vi får en hovedperson som er rolig og tung i føttene, samtidig som han har mange kjappe replikker på lur. Humoren er en nødvendighet som absolutt fungerer godt.

Handlingen er så som så. En eldgammel heks vekkes til live og er fast bestemt på å legge hele verden øde. Langs veien møter vi en hel rekke mer eller mindre interessante bikarakterer. Det er ingenting her som er ekstremt fengende, originalt eller spesielt engasjerende.

Flyten ligger hos Hellboy og personligheten hans. Det tar litt tid å komme innpå den bråkjekke typen, men etter hvert gror han til. Han er lett å like og til en viss grad en man kan ha sympati for.

Samtidig, kunne filmskaperne ha bygget enda mer på det personlige dilemmaet han lever i og saken som forsøker å dele lojaliteten hans i to. Dette kunne definitivt ha trukket opp filmen ytterligere noen hakk og fått den mer reflekterende.

I stedet bades filmen i gørr og gladvold. Og det er helt greit, selv om det kan bli litt mye tarmer og menneskefingre til tider. Kampsekvensene er gode og det er noen høydepunkter her som ledsages av råtøff musikk.

Fordi musikkbruk er et suverent virkemiddel i denne filmen sammenlagt med retrotekst for hvert nytt sted heltene reiser til. Det er også noen tråder som absolutt ikke fungerer i filmen og som grenser på det latterlige. Hvor mye sagn og eventyr kan man blande inn i denne settingen egentlig?

Konklusjon

Hellboy er for de som tåler gørr på skjermen og som samtidig liker kvikke one-liners og en helt mer personlighet.

Terningkast: 4

Legg igjen en kommentar