Hereditary

Etter et familiemedlems bortgang, opplever den sørgende familien overnaturlige hendelser i hjemmet sitt.

Hereditary må sies å være unik, om ikke et snev av å være for unikt for den alminnelige seer. Introduksjonen preges av saktegående filming, urolig musikk og detaljer i bildet som bare venter på å bli oppdaget. Starten er god med andre ord.

Glem hyppige «jump-scares» og forutsigbare vendinger. Hereditary er alt annet enn forutsigbar og konvensjonelt, både på godt og vondt. Det mangler nemlig en del grep og holdepunkter som leder seeren gjennom handlingen.

I stedet er det mye rot og innfall her og der, noe som kan sies å bygge opp under filmens tematikk med hvordan familien slites ned mentalt. Men utfordringen er at «rotet» også til tider overdøver fortellerkraften.

Hereditary2

Handlingen starter tilsynelatende greit. En familie sørger, hovedpersonen spilt av Toni Collette, som for øvrig er en glimrende skuespiller, har mistet moren sin. Tapet er alt annet enn enkelt, for moren var på mange måter en mystisk og privat skikkelse. Så får vi høre.

Så begynner snodige hendelser smått å skje. Men la oss bare konstatere at vendepunktene og slutten er noe helt annet. Og man sitter igjen med langt flere spørsmål enn man får svar på, og man tenker – hva i alle dager så jeg på nå?

Filmen utforsker også hvordan hvert medlem på sin måte tæres innvendig på grunn av alt som skjer. Dette er nok den sterkeste siden i filmen. Men ting tar av, til de grader og dessverre i for stor grad.

Konklusjon

Skummelt og uggent, men ute av proporsjoner (omtalt ved Odeon Kino)

Terningkast: 4