Et ektepar uten egne barn bestemmer seg for å adoptere ikke ett, men tre barn med alle utfordringene som følger med.

Behagelige Mark Wahlberg og fantastiske Rose Byrne presenterer ekteparet som drifter et foretak der de renoverer gamle hus. De gjør det godt og har det fint sammen, men opplever allikevel at noe mangler. Inspirert av en sann historie, bestemmer de to seg for å forsøke adopsjon.

Komedien går inn i et ganske dystert område med traumatiserte barn som er blitt foreldreløse på ulike vis. Med overdrevne karakterer innlemmes vi i et miljø med kommende fosterforeldre, sosialarbeidere og ikke minst, barna sjøl.

Filmen er tidvis morsom avbrutt av nokså tunge skildringer. Det er godt gjort måten filmskaperne også våger å trekke de tyngre trådene og utfordringene med fosterbarn – nemlig at foreldrene påtar seg en oppgave som ikke nødvendigvis er enkel eller som gir en lykkelig slutt.

Instant Family er allikevel aldri for tung eller dyster. Den går innom de tøffe temaene, men våger aldri å ta de langt nok ut. Det er synd, fordi dette er absolutt en film som kunne ha vekslet i større grad mellom godt og vondt for å gi filmen mer dybde.

Dynamikken mellom ekteparet fungerer smertefritt. Wahlberg og Byrne gir gode, troverdige karakterer og man kan kjenne seg igjen i både reaksjonene deres og opplevelsene virker genuint, ektefølt.

De yngre skuespillerne gjør også en god rolle og spesielt Isabela Moner som tenåringsdatteren. Hennes utfordringer virker reelt og splittelsen og sårheten som følge av karakterens trassige fortid kommer tydelig frem.

Instant Family leverer altså god humor som alle foreldre vil kunne kjenne seg igjen i. Fra krangel om godteri rundt middagsbordet til pinlige skoleepisoder og tøffere familiekost, her er det kjent materiale for de fleste.

Det unike for det å være fosterforeldre og en slik situasjon kommer også tydelig frem. Det viser at filmskaperne har gjort mer forarbeid enn kun fiksjon akkurat her. Og alt dette er med på å gjøre filmen mer troverdig.

Humoren fungerer ofte, men ikke alltid. Og filmen skulle ellers ha kjørt på med å dra ut de tøffere linjene mer. Men ellers er dette absolutt en god film som treffer både hjerte og smilebåndet.

Konklusjon:

Sterkt og tidvis lattermildt om det å bli fosterforeldre.

Terningkast: 5.

Legg igjen en kommentar