PP3

A cappella-gruppen Bellas samles for en siste sangkonkurranse, noe som setter både liv og lem i fare.

Den første filmen Pitch Perfect var helt knall. Altså, for det første, så var den original og med en musikksjanger som var relativt lite utforsket på filmlerretet. De dyktige jentene tok populære låter og serverte dem i ny drakt.

Humor, sjarm, interessante karakterer – ja dette var ingredienser som fanget publikum. Så kom neste film i serien som satte alle disse momentene på høygir, noe som ble for mye å fordøye.

PP31

Den tredje, og mest sannsynlig siste filmen i serien, forsøker å lande på føttene igjen. Gjengen har dratt til hvert sitt, og lever liv som i altfor liten grad lever opp til forventningene. Så samles de igjen og gjenopplever det gode vennskapet som betydde så mye for dem.

Tematikken er fin, og musikken fengende, og filmen er definitivt på sitt beste når jentegruppen synger for full hals.

Humoren skal holde interessen gående mellom sangsekvensene, men komikken både bommer og treffer blink. Noen ganger blir det kleint, andre ganger ler du til det gjør vondt. Karakteren Fat Amy er ofte den som får til nettopp dette, samtidig som det også blir for mye av «henne» til tider.

PP32

Selve konkurranseaspektet i filmen er omtrent fraværende og blir sjeldent engasjerende. Og handlingen utover det er egentlig bare et svakt bakteppe og filmen kunne ha fokusert enda mer på det sterke punktet i filmen, nemlig musikken.

Konklusjon

Fengende musikk, men vaklende humor og handling (omtalt ved SF Kino)

Terningkast: 3

Foto: United International Pictures