Valerian and the City of a Thousand Planets

En hel art med romvesener er i fare, og Valerian og partneren må redde dem fra utryddelse.

Valerian starter med et fargesprak på en svært så eksotisk planet. Her med et fantasifullt dyre- og planteliv, samt innfødte med et helt eget levesett som ikke er opplevd på skjermen før. Så allerede i introduksjonen er det håp for en god film.

Men så møter vi duoen som sitter i førersetet. To kjekke, og litt småfrekke helter. En jente og en kar som skal innta oppgaven som redningsmenn. Men kjemien blir ikke helt på topp. Det er noe med at han vil ha henne, men hun er ikke helt sikker, men vil litt allikevel. Konklusjonen er – at de fungerer ikke helt. Humoren mellom dem bommer, og replikkene er ofte kleine.

Universet er i det minste spennende. Og det er all slags liv og røre på kjernen selv, romstasjonen som huser et intergalaktisk innbyggertall med alt du kan tenke deg. Og det er artig å få innblikk i både smått og stort som bor her.

Filmen er for så vidt fartsfylt og med høyt turtall, og handlingen i seg selv er brukbar. Men skurken, skuffende nok av Clive Owen, er ikke sterk nok. Og så tar det lang tid før handlingen virkelig fester seg.

I stedet flyr heltene hit og dit, men det tar tid før man får grep om hva dette egentlig dreier seg om. Konklusjonen er allikevel god.

Konklusjon

Visuell, men svakheter i handling og helterollene (omtalt ved SF Kino)

Terningkast: 4

Foto: United International Pictures